Reisebrev NM Midam 2023
Norgesmester. Det tror jeg aldri jeg kan forstå at jeg er. Selv med pokalen i hylla bak meg. For NM, uansett format, er det morsomste jeg vet å delta i. NM, NM match, Lag NM, NM Midam, you name it. Der får du teste hvem du er, og hvor mye du bryr deg.
Før jeg fortsetter ønsker jeg å være tydelig. Dette var ikke det ordinære norgesmesterskapet som går en gang i året, for alle de beste i landet. Jeg vant ikke en kongepokal, selv hvor mye jeg ønsker at det er det .Dette var aldersbestemt NM, for spillere mellom 25 og 39 år. Er jeg landets beste? Så utrolig langt ifra. Kan jeg kalle meg norgesmester? Så absolutt. Jeger den første norgesmesteren i golf fra Romerike Golfklubb. Det er jeg ufattelig stolt av, og bare det å kunne kalle seg norgesmester i en sport jeg elsker såpass høyt, er noe jeg vil verdsette for resten av livet.
Årets NM Midam ble spilt på Mjøsen Golfklubb i Moelv. En bane jeg ikke hadde spilt før, og hadde hørt miksede rapporter om. For min del digger jeg banen. Den er vrien. Med litt harde greener, skeive fairways og seig røff. Du blir virkelig straffe for å ikke treffe de smale fairwayene, men like mye belønnet hvis du gjør det. Og du får testet omtrent alle slagene i baggen. Med andre ord. Banen er litt meg.
På lørdagen spilte jeg bra. Jeg kan ikke si noe annet, selv med en sving som ikke har vært på det beste i det siste. Men som Bob Rotella sier, «golf is not a game of perfect». Du må spille med det du har. Den dagen. Og det har jeg lært meg i år virker det som. For på en dag hvor svingen sitter sånn noenlunde, spiller jeg meg smart rundt, og går 69 (-1), selv med chip, 3putt på siste. Det holdt til delt ledelse.
Når jeg kjørte til banen på søndag var jeg skikkelig nervøs. Og det skal man være når man er i lederball, det betyr jo at jeg bryr meg om det jeg holder på med. Men når første slaget er slått forsvinner nervene. Jeger der jeg skal være, og der jeg hører hjemme.
Etter en steady start, med mye gode slag, begynner svingen å bli litt shaky, som den har vært i hele år. Jeg vet ikke helt hvordan ballen oppfører seg i lufta, noe som er frustrerende. Og jeg blir straffet ganske hardt for det. Noe som betyr at etter 7 hull er jeg +2 for dagen. 6 par, en dobbel, og 3 slag bak lederen. Det føles som om jeg henger nådeløst langt bak, med tanke på hvor bra Søbstad spiller. Men det er her jeg føler jeg drar nytte avall erfaringen som akkurat jeg har. Og er ikke det utrolig? Det er ingen andre der ute som har akkurat den erfaringen som jeg har. Det samme gjelder alle som leser dette. For meg holder det i slike stunder å si til meg selv at, dersom du gjør din jobb, så holder det. Enten jeg vinner eller ikke. Det jeg gjør er absolutt godt nok.
Jeg kjemper hardt neste 8 hullene, og klarer å hente inn et slag. Før siste 3 er jeg ett slag bak.
Så setter jeg en 3 meter for birdie, etter en flop som er litt umenneskelig. «Shit, der var vi likt». Så setter jeg en 6 meter forbirdie. Og plutselig leder jeg. Og det eneste som går igjennom hodet mitt er, «hva i alle… du kan bli norgesmester….»
Litt uflyt, og ubesluttsomt på hull 18 gjør at det kommer en bogey. Omspill må til. Søbstad slår først. Han sier «sitt» til seg selv med engang, og jeg vet at den er 10 meter lang, som han gjorde tidligere på dagen. Jeg stiller meg opp, sikter mot høyre hvor det er en liten motbakke som heller mot flagget. Jeg treffer ballen, og vet med en gang at den er 10m kort. Men også at jeg vil lande i bakken på green. Ballen lander, spretter mot flagget og stopper 80cm fra hullet. Når putten til Søbstad sniker seg forbi hullet, forstår jeg at en guttedrøm er på vei til å bli oppfylt. Og hele meg skjelver. Men ikke for putten. For den har jeg full kontroll på. Midt i. Norgesmester2023. For alltid.
Jeg tror nok mange i Norge som jeg ser opp til og som er bedre enn meg ikke ville reagert som meg over å vinne et aldersbestemt mesterskap. Men for meg har golf alltid betydd mye mer enn bare å vinne eller tape. Det er en så stor del av den personen jeg er. Mange av egenskapene mine kommer fra sporten. Det å gå på siste 9 i helgen, mot tre andre spillere, kjenne på nerven, og overvinne seg selv, det er verdt like mye som det å kalle seg norgesmester.
Og det å være den første fra Romerike Golfklubb som kan kalle seg norgesmester, det betyr ekstra mye, for den klubben er en så stor del av den jeg er. En klubb som har vært igjennom mye, men som nå virkelig ser ut til å blomste. Vi har kanskje den beste greenkeepeen på Østlandet, et juniormiljø som vokser, et ufattelig sterkt senior miljø og en elitegruppe som blir bedre for hver dag som går. I tillegg ser vi at min generasjon er klar for å ta over miljøet i klubben. Det var noe jeg ikke var trygg på for 5-10 år siden. Nå møter jeg kjente hver eneste dag jeg er på banen. Og jeg er sikker på at alle ville sagt ja, dersom jeg hadde spurt om å slå meg med på en runde.
Vi har gått fra en klubb som man var usikker på om ville få nok medlemmer i fremtiden, til en klubb som har et sterkt sosialt miljø, vi stiller lag i junior lag-NM, senior lag-NM, herre lag-NM,vi hadde to spillere i Norgesmesterskapet i fjor, vi har flere som ønsker å teste seg i turneringer, spillere i EM for seniorer nesten årlig og nå en Norgesmester. Jeg er stolt av å spille for Romerike Golfklubb. Men ikke merstolt enn jeg er av at etter en dobbel på hull 7, og 3 slag bak, så dro jeg opp5-jernet, sendte det ned fairwayen og tenkte til meg selv, "Ikke sjanse om jeg gir opp dette" Det er i de øyeblikkene man ser hvem man er. Og jeg, i alle fall for nå, er en norgesmester.
